Får noen år siden fikk skolenorge et såkalt PISA-sjokk. Norske elever var ikke så gode i lesing, matematikk og naturfag som vi trodde. PISA-sjokket gjorde at skolepolitikken måtte revurderes i alle partiene. Vi måtte tenke gjennom hvor vi ville og hvordan vi skulle komme dit. En selvransakelse og revurdering av politikken kan være av det gode. Det kan føre til at vi blir bevisst på hva som virker og ikke virker. Slik ble det dessverre ikke med skolepolitikken. Det særegne med skolepolitikk er at alle har en mening. Vi har alle erfaringer med skolen. Enten det er som elev, foresatt eller ansatt i skolen. Det gjøre at meningene er mange og tildels sprikende.
PISA-sjokket skapte to utviklingstrekk. På den ene siden førte det til mer fokus på eleven. Lærerne ble mer opptatt av hvordan man kan tilpasse undervisningen til hver enkelt elev, og hvordan vurdering er mer enn bare å sette en karakter. Det har vært positivt og bidratt til å snu resultatene i norsk skole.
På den andre siden førte PISA-sjokket til en mistillit til lærerne. Politikerne stolte ikke lenger på at læreren klarte å gjøre jobben sin. Vi fikk derfor en utvikling hvor politikere og byråkrater i større grad skulle bestemme hvordan lærerne skulle gjøre jobben sin. Lærerne skulle også kontrolleres mer gjennom rapportering og vurdering. Det er på denne bakgrunn vi må forstå konflikten mellom lærerne og KS.
Dagens lærere har gjennom mange år følt et økende press fra flere kanter. Dagens velferdssamfunn har et økt fokus på rettigheter. Elever og foresatte er mer bevisst sine rettigheter enn tidligere. Læreren får derfor mindre spillerom. Lærere har også i stor grad måttet stå alene med utfordringer som egentlig ligger utenfor lærerrollen. Mange lærere føler nok ofte at de må takle elever som egentlig burde vært tatt hånd om av helsesektoren, og ikke i skolen.
Det størst presset kommer imidlertid fra politikere og byråkrater som ikke stoler på lærerne. For å kontrollere lærerne har det blitt innført en rekke rapporterings- og kontrollsystemer. I løpet av et skoleår skal det gjennomføres kartleggingsprøver, nasjonale prøver, elevundersøkelser, lærerundersøkelser og foreldreundersøkelser. Politikerne i Ålesund har tillegg bestemt hvordan prøver skal rettes, det vil si grepet direkte inne i lærernes arbeidsmetode. På de videregående skolene i fylket skal lærere vurderes anonymt av elevene. Hensikten med alt dette er sikkert god, men det vitner om misstillit, og konsekvensen blir faktisk en dårligere skole.
Hvordan er så veien videre? For det første tror jeg politikere og byråkrater må slutte å blande seg inn i hvordan lærerne gjør jobben sin. Politikere og byråkrater sin oppgave er å legge til rette for læreren, ikke detaljstyre gjennom omfattende rapportering og detaljregulering. For det andre må andre yrkesgrupper enn læreren inn i skolen. Helsesøstre, assistenter, sosionomer og miljøarbeidere må få en tydeligere rolle. For det tredje må «tidlig innsats» bli mer enn en visjon. Vi må sette inn mer ressurser tidlig i skoleløpet, slik at problemene ikke får utvikle seg til nærmest umulige å løse. Det er på denne bakgrunn den pågående lærerstreiken må forstås. Som første steg på veien til å gjenopprette tilliten til lærerne må derfor KS droppe kravet om økt tilstedeværelse.
Dette er Anders Lindbeck sin spalte fra avisen, Nytt i uka. Innlegget sto på trykk i september.